HERLIG

Dette med å slappe av…

Jeg har på en måte skjønt noe, tror jeg. Husker at jeg hver eneste gang jeg hadde spist og ikke følte for å gjøre noe, følte jeg at det var galt! At nå må jeg spy, for jeg gidder jo ingenting! Men det er jo ikke sånn det er. Det er ok å ikke gidde noe i blandt. Det er ok å slappe av. Dette er helt nytt for meg, men jeg tror det er et stort skritt på vegen mot å bli frisk.. Hm. Underlig, lettet følelse.

SNU TANKENE DINE!

Spiseforstyrrelser handler om tanker. Forvridde tanker som ikke har rot i virkeligheten. Tanker som tar fra oss våre liv og bryter ned kroppen vår. Tanker. Det er der feilen ligger. Derfor kommer du til å bli frisk hvis du klarer den tunge jobben med å snu tankene dine. Her og nå virker det kanskje som et umulig prosjekt, og det forstår jeg. Mamma har sagt dette til meg, og ikke før nå,  når jeg har klart å snudd noen av tankene mine, forstår jeg at hun alltid har hatt rett. Det virker alt for simpelt, synes jeg. Bare å snu tankene sine. Men det er langt, laaangt fra simpelt, og det vet alle som har prøvd. Når man er syk, ser man ingen vei ut, alt er helt mørkt. Jeg vet. Jeg vil prøve å komme med noen tips som kan hjelpe deg på veien videre.

Det viktigste er å finne de positive sidene av livet, og fokusere på de. Alle negative tanker du har har nok ett eller annet positivt ved seg. La meg ta et eksempel: Ofte blir jeg megadeprimert når jeg tenker på all den tid jeg har kasta bort på mat, alt det jeg har rota bort osv. En dag bestemte jeg meg for å ta tak i denne tanken. Og overraskende nok klarte jeg å snu det. Det å være syk har jo vært jævlig, det er klart. Men alt jeg har lært om meg selv i denne perioden! Jeg har utviklet en stor forståelse for andres situasjon, jeg har blitt svært reflektert, det er så mye man forstår når man har vært igjennom noe sånt! Det er verdifulle egenskaper som jeg kan bruke til å hjelpe andre senere i livet, det at jeg har hatt det jævlig kan kanskje komme andre til gode- for eksempel ungene mine (hvis jeg får unger daJ)

Det som også er viktig å merke seg: Den som aldri har vært langt nede, vil heller aldri komme seg langt opp. Så har du vært dypt deprimert, har du muligheten til å oppnå en større grad av lykke enn de som ikke har erfart noe lignende. Årsaken til dette er at bagateller blir så uviktige, når man vet hva ekte problemer er. Så når nabobilen tuter og irriterer seg grønn pga kø, slapper du av og tenker: ’’Dette er da ingenting!’’ Det var en tynn metafor, men tror poenget mitt kom frem…

Så etter å ha tenkt lenge på dette, klarer jeg å se lysere på sykdomsperioden min, kanskje er den ikke unyttig, kanskje har jeg lært noe som er umulig å lære på annet vis? Kanskje vil det gagne noen andre i fremtiden, kanskje ville jeg vært ei overfladisk kjerring uten sykdommen min? Og ved å tenke slik, vrir jeg tankene mine litt nærmere den friske stillingen.

ahh:)

Nettopp sett ”De Gales Hus” sammen med ei venninne (anbefaler både filmen og boka!). Har ikke kasta opp mer etter i dag tidlig, veldig glad og fornøyd for det. Har kanskje ikke spist nok mat, men jeg føler meg stappa, sikkert pga frukt/grønt, suppe og en god del lettbrus. Det er bedre enn å spy, for å si det sånn.:) Det går bra.

Teste ut

I dag har jeg kanskje tenkt å prøve å se på tv i en time, og ligge i ro samtidig.. Jeg gikk og tenkte i dag, på hvorfor jeg spiser så lenge og så mye når jeg først har tid. Jeg kom fram til at grunnen er at jeg føler jeg må gjøre noe hele tiden, må lese, må ditt og datt. Og jeg tror jeg kan klare å spise normale måltider viss det er ok å ligge i ro etterpå, jeg kan slappe av, liksom. Det er leenge siden jeg har gjort det! jeg klarer det av og til viss jeg er sammen med noen, men det er vanskelig da og. Får dårlig samvittighet osv. I’m weird, I know, men jeg vedder på at det er mange, mange fler som tenker slik.

Sol ute, sol inne

Klokka er to, og jeg skal snart dra på skolen og trening. Jeg har ikke lyst, men tror jeg kommer til å føle meg bedre etterpå. Kasta opp i dag tidlig etter å ha spist mye suppe… Waste. Men men. Har vondt i hodet og sånn, men tror alt blir bedre etter trening. Håper jeg ikke kaster opp i kveld. Tror det er det jeg er nødt til å jobbe med fremover. Det er sol ute, så jeg skal gå opp å få i meg litt D-vitaminer.=) it’ll be ok.

Deilig…

Det føles skikkelig godt å skrive denne dagboken. Jeg regner med at det stort sett blir meg selv som leser, men det er ok. Jeg skriver for å bli bedre, og ved å ha det på nett, kjenner jeg at jeg presser meg selv til å keep up- aldri gi opp. Jeg merker at jeg er glad nå. Ja, det er jeg ja!

I morgen tenker jeg å skrive litt om nøkkelen til å bli frisk. Jeg gleder meg allerede. Tror det blir utfordende.

Zoloft

Jeg går på Zoloft. Jeg begynte å ta det i starten av desember, tror jeg. Nå har det gått 3-4 måneder. Jeg tror det virker. Det er veldig vanskelig å beskrive hvordan Zoloft virker, av flere grunner. For det første er virkningen svært gradvis, og det er akkurat som når man går opp og ned i vekt-man merker ikke endringen selv, før man plutselig skjønner at nå har det skjedd noe. Det viktigste den har gjort for meg, er at den har fjernet klumpen i magen min. Før, når jeg prøvde å tenke positivt, se lyst på livet og sånn, var alltid den lille klumpen der. Jeg kjente den dypt inne i meg, som en liten stemme som sa: du vet at det blir crap, det er ikke vits, du klarer ikke bli frisk, du har allerede kastet bort drittmye tid osv. Nå er den borte! Og jeg mistenker at Zoloften har drept’n.

Zoloften klarer derimot ikke å dempe tvangstankene mine, men det er greit. Jeg har jo hatt de så lenge jeg kan huske, så det går greit, selv om det er plagsomt. Det er jo mange som har tvangstanker. Jeg vet at jeg har ekstra mange og sånn, men herregud da, det går fint. Jeg har store planer om å en gang begynne å stå i mot de- men fytti, det er vanskelig. Begynner du å stå imot en, så dras tyngden av den over til den neste, og til slutt må jeg bare krype til korset for å få fred. Etter en heftig indre diskusjon med meg selv, litt aggresjon samt en del ritualer, må jeg le av meg selv. Tenk hadde noen sett hva jeg, ei 20 år gammel jente, driver med! Huff og huff… he he.

Jeg må bare si en ting til meg selv

Du må huske at det å tenke positivt er nøkkelen til alt. Ved å tenke positvt, vil du automatisk bli i bedre humør, du vil gradvis løfte deg selv høyere og høyere opp. Snakk høyt til deg selv, og si alt du er glad for. Og ikke noe crap om at det er ingenting! Noe er det, om det så er at brunosten på Rema har gått ned i pris. Når jeg er far down, tenker jeg på familien min, vennene mine, ting jeg vanligvis liker å holde på me(sy, tegne, skrive….) Jeg prøver å fokusere på at det er gode ting jeg gleder meg til. Der og da føler jeg ikke gleden. Jeg føler bare crap- men jeg veit at gleden kommer tilbake, det er bare en dårlig dag/uke. Hold fast ved at du VEIT at det kommer til å gå opp igjen. Ei av mine beste venninner bruker og si; en positiv ting med å være skikkelig deprimert, er at du veit at frå nå av kan det bare gå oppover! Akkurat det tenker jeg ofte i sånne situasjoner.

Men, ærlig talt, man kan utrette mye(alt!) bare ved tanker. Og hvorfor? Hele spiseforstyrrelsen er jo tanker! Feilvridde tanker, tanker uten hold i, men likevel tanker, lagd i og av deg! Og er det ikke da ganske naturlig at man burde kunne bli frisk på samme måte som man ble syk? Jobben er å snu tankene. Begynne å tenke positivt. Smil, føl. Jeg er kommet dithen at jeg klarer dette i perioder. Og det er sååå deilig! Det føles som om hjertet mitt stiger over kokepunktet. For å bli frisk, må vi snu tankene våre. Krølle de ut, rette de opp, få alt i orden igjen. Jeg har en teori om hvordan det kan gjøres. Den kommer snart, og keywordet er brukernavnet mitt=)