Spiseforstyrrelser handler om tanker. Forvridde tanker som ikke har rot i virkeligheten. Tanker som tar fra oss våre liv og bryter ned kroppen vår. Tanker. Det er der feilen ligger. Derfor kommer du til å bli frisk hvis du klarer den tunge jobben med å snu tankene dine. Her og nå virker det kanskje som et umulig prosjekt, og det forstår jeg. Mamma har sagt dette til meg, og ikke før nå, når jeg har klart å snudd noen av tankene mine, forstår jeg at hun alltid har hatt rett. Det virker alt for simpelt, synes jeg. Bare å snu tankene sine. Men det er langt, laaangt fra simpelt, og det vet alle som har prøvd. Når man er syk, ser man ingen vei ut, alt er helt mørkt. Jeg vet. Jeg vil prøve å komme med noen tips som kan hjelpe deg på veien videre.
Det viktigste er å finne de positive sidene av livet, og fokusere på de. Alle negative tanker du har har nok ett eller annet positivt ved seg. La meg ta et eksempel: Ofte blir jeg megadeprimert når jeg tenker på all den tid jeg har kasta bort på mat, alt det jeg har rota bort osv. En dag bestemte jeg meg for å ta tak i denne tanken. Og overraskende nok klarte jeg å snu det. Det å være syk har jo vært jævlig, det er klart. Men alt jeg har lært om meg selv i denne perioden! Jeg har utviklet en stor forståelse for andres situasjon, jeg har blitt svært reflektert, det er så mye man forstår når man har vært igjennom noe sånt! Det er verdifulle egenskaper som jeg kan bruke til å hjelpe andre senere i livet, det at jeg har hatt det jævlig kan kanskje komme andre til gode- for eksempel ungene mine (hvis jeg får unger daJ)
Det som også er viktig å merke seg: Den som aldri har vært langt nede, vil heller aldri komme seg langt opp. Så har du vært dypt deprimert, har du muligheten til å oppnå en større grad av lykke enn de som ikke har erfart noe lignende. Årsaken til dette er at bagateller blir så uviktige, når man vet hva ekte problemer er. Så når nabobilen tuter og irriterer seg grønn pga kø, slapper du av og tenker: ’’Dette er da ingenting!’’ Det var en tynn metafor, men tror poenget mitt kom frem…
Så etter å ha tenkt lenge på dette, klarer jeg å se lysere på sykdomsperioden min, kanskje er den ikke unyttig, kanskje har jeg lært noe som er umulig å lære på annet vis? Kanskje vil det gagne noen andre i fremtiden, kanskje ville jeg vært ei overfladisk kjerring uten sykdommen min? Og ved å tenke slik, vrir jeg tankene mine litt nærmere den friske stillingen.
