Første dagen

Tidligere i dag var jeg så motivert. Jeg var fast bestemt på at nå, nå SKAL jeg komme meg vekk fra dette, nå må jeg bli frisk! Men nå… nå føler jeg bare lysten til å overspise og kaste opp. Jeg har forresten gjort det ganske store deler av dagen i dag også. Men det blir på en måte aldri ”nok”. Lysten kan komme og gå litt, men den ligger der på lur. Jeg har hatt en opptursperiode, og derfor føler jeg meg dritt akkurat nå- men jeg skal snu tankene mine. Jeg skal holde fast på å tenke positivt. Det er ikke rart du har matsug siden du er så tynn, sier mamma. Og jeg veit jo at hun har redd. Og kanskje må jeg akseptere å gå opp i vekt. Jeg veit bare at det blir vanskelig. Hva om noen av yndlingshortsene mine ikke passer lengre, hva om vekta bare fortsetter oppover, hva om jeg mister kontrollen, hva om hva om hva om! Men jeg veit at det er slik for de fleste. Psykologen min sa til meg at dersom man går for lenge uten mat, endres måten man tenker på. Det betyr egentlig at selv om det virker utenkelig å gå opp i vekt, vil jeg tenke på en annen måte når jeg først går opp i vekt. Det er litt ironisk, egentlig=) Jeg burde i grunn fortsette å gå til psykologen min. Selv om det ikke føles som en hjelp, er det en slags trygghet. Henne kan jeg bare si alt til. Jeg kan snakke med mamma og et par venninner om alle tanker, følelser osv, men ikke det med oppkast. Jeg skammer meg. Klarer ikke si det. Tør ikke si det til mamma, selv om jeg syns det er rart om hun ikke veit det. Jeg har jo kastet opp så mange ganger med henne i naborommet! Kanskje vet hun det. I så fall syns jeg hun burde sagt det til meg. Spurt meg om det. Yeah Yeah. Jeg kjenner på meg at jeg ikke er så positiv akkurat nå, men jeg kommer nok sterkt tilbake i morgen! Jeg kjenner meg allerede lystigere, etter bare å ha skrevet det.

Det er på tide

Nå er det snart fem år siden livet mitt tok slutt, og det er på tide å få start på det igjen. Jeg kan forklare litt.  Sommeren før videregående fikk jeg spysjuka, og lå rett ut på sofaen i tre dager. Jeg drakk lite og spiste ingenting, og da jeg ble frisk merket jeg at jeg hadde gått ned noen kilo. ”På tre dager! Ved å ligge i ro!” tenkte jeg, ”det var jo enkelt”. Og slik begynte det… Det var masse trening, kun ”supersunn” mat, stort sett frukt, grønnsaker og suppe. Jeg hadde vel det de kaller ”ortorexi”, obsessed av å være sunn. Nå skjønner du antageligvis at det jeg gjorde mot kroppen min var ikke særlig sunt. Jeg gikk ned ti kilo på et par måneder. Jeg var veldig tynn, og det var dritstygt. Blå under øynene, bleik i huden, bein stakk fram både her og der. Du veit. Nå tenker du kanskje at jeg nesten ikke spiste. Å, jeg skal fortelle deg at jeg spiste. Jeg spiste og spiste. Jeg spiste konstant så lenge jeg var alene. Dette høres dumt ut, men jeg skal forklare: (Det kommer nok til å virke enda dummere, men jeg må)

Jeg var oppsatt av å være perfekt, og i mine øyne var det følgende:

1.Å være tynn, å gå ned i vekt (og av dette følger:)

-Å trene hver dag, kun spise lavkalorimat

- Det å sitte i ro uten å gjøre noe, altså lese/skrive, var uaktuelt. Å sitte og se på TV, f.eks, umulig. Da måtte jeg i så fall ta situps eller lignende samtidig.

2. Å få svært toppkarakterer i alle fag.

Problemet med dette var en ting; nemlig at grunnet det lave kaloriinntaket var jeg konstant utslitt, ukonsentrert, trøtt osv. Min løsning på dette var at jeg kun lot meg selv spise mens jeg gjorde lekser. Slik var det ”ok” og spise, samtidig som leksene ble gjort. Grundig.

Det er mye i disse punktene som plager meg- men det som plager meg mest, er den lave prioriteten vennene mine fikk. I tiende klasse hadde jeg mange venner, jeg var sosial hver eneste dag, spilte fotball og fikk 5ere og noen 6ere.  Men så… kom sykdommen. Jeg holdt meg da mest for meg selv, fordi jeg hadde konstant sug etter mat(ikke så unaturlig), og jeg ville helst sitte med lekser og mat til magen holdt på å sprenges. Og det gjorde jeg. Hver eneste dag. Bare før trening tillot jeg meg brødmat(rugsprø, ingers rugbrød), for å ikke få vondt i magen under treninga. Men jeg spiste alltid for lite, og trening kjentes hver dag helt jævlig. Men jeg taklet ikke tanken på å ha energi ”til overs”. Jeg måtte bruke opp all energien min når jeg trente, og spiste jeg mindre, ble ikke treningstvangen så sterk. Og denne kunne bli sterk, sinnsykt sterk. Jeg var alltid redd for å spise og få masse energi før jeg skulle ting, som f.eks på skolen. Jeg tenkte: hva om jeg spiser, blir full av energi og får lyst til å trene, men må på skolen? Da får jeg ikke trent selv om jeg vil! Og det var mitt største mareritt. Men det hendte jo aldri, for jeg fikk jo aldri lyst til å trene når jeg spiste så lite..Jeg gjorde det bare av tvang. Jeg må nesten le litt av meg selv, hvor idiotisk jeg engentlig klarer å tenke=)